Narcos: forførende fiksjon – brutal virkelighet

Filmen ”Cartel Land” vises på filmfestivalen Human Rights Human Wrongs i Oslo. Filmskaper Matthew Heineman tar for seg to parallelle historier, som ifølge ham selv er  eksempler på hvordan folk tar lov og orden i egne hender når institusjonene feiler. Det er likevel usikkert om filmen skaper forståelse for vår tid mest voldelige konflikt. Først og fremst er den nok et bidrag  til narkokrigens forførende fiksjon.

The good and the bad guys?
Av alle konfliktene i verden i dag er det narkokrigen som tar flest menneskeliv, og som omsetter mest penger. Narkokrigen har gitt oss nåtidas mest spektakulære voldsscener i det virkelige liv, og parallelt servert oss historiene gjennom fiksjon. Serien om narkobaronen med stor N, selveste Pablo Escobar, har vært en braksuksess på Netflix. Serien gir et ørlite innblikk i produksjon av kokain på grasrota og volden som rammer tilsynelatende tilfeldig. De usynlige aktørene når narkokrigens vold skal formidles, både fiktivt og virkelig, er de som står nederst. Den tilfeldige volden og nedbrytingen av all tillit i samfunnet blir totalt overskygget av narkobaronenes overfladiske og overdådige liv, samt en politimanns katt og mus med narkokartellenes ledere. Serien bekrefter ideen om at ”the good guys” er ganske ok folk, men likevel ikke hundre prosent snille, og ”the bad guys” er ganske kjipe, men likevel er de litt ålreite også. Fiksjonens fortellinger er enkle, og blir dessverre reprodusert når virkeligheta skal formidles. Både filmen i ”Cartel Land” og i norske medias dekning av narkokrigen, opprettholdes det forføreriske aspektet ved krigen. Kanskje fordi det er komplisert å ta seg tid til å forsøke å forstå hva det er som driver krigen framover?

En såpeopera
Mexicanske myndigheter pågrep fredag 8. januar, El Chapo, en de mest ettersøkte narkobaronene i verden. Da nyheten om El Chapos pågripelse kom var det Sean Penn som stjal showet. Det hevdes at det var Hollywood-stjernens intervju med El Chapo, for magasinet Rolling Stones, som ga avgjørende informasjon for en pågripelse. Hadde el Chapo fått plass på norske nyhetssendinger om Sean Penn ikke hadde vært involvert? Det er uten tvil ekstra krydder når en Hollywood stjerne av dimensjoner som Penn klarte å finne El Chapo før USA og Mexicos etterretning klarte det. De skal visstnok ha satt inn all mulig innsats siden El Chapo rømte fra et toppsikret mexicansk fengsel i juli i fjor, men likevel var det Penn som førte de fram til målet. Er det sant? Kan Penn ha fått tilgang til mer informasjon enn USAs og Mexicos etterretning? Eller var det et ok tidspunkt for den mexicanske regjeringa å ta El Chapo (på nytt)?

Urix på NRK viet en stor del av sendingen til temaet i slutten av januar. ”Det kan ligne på en såpeopera” sa NRKs journalist avslutningsvis i reportasjen. Ja, det kan det, når narkokrigen på selektivt vis blir framstilt i media. For ikke alle aspekter ved narkokrigen ligner en såpeopera, og selv om virkeligheten overgår fiksjonen, blir vår forståelse begrenset til hva fiksjonen lar oss forstå. Ved å la fiksjonen styre kan vi holde en trygg avstand til virkeligheten.

Lov og rett?
I filmen ”Cartel Land” møter vi Tim «Nailer» Foley, lederen av Arizona Border Recon, en væpnet milits som på egenhånd kontrollerer en liten del av grensa mellom USA og Mexico. Den andre vi møter er Doktor José Mireles, en av grunnleggerne og lederne av en borgervernsgruppe i delstaten Michoacán, Mexico. Det kan framstå i filmen som om de to gruppene drives av samme motivasjon. Fellesnevneren er muligens at begge opplever at de må beskytte seg selv, fordi staten ikke gjør det. Men dette er igjen et eksempel på at Mexicos virkelighet ikke er nok. Historiene har ingenting med hverandre å gjøre. Arizona Border Recon er først og fremst bekymret for migrantenes strøm over grensa. ”De tar jobbene våre”, sier ”Nailer” i dokumentarfilmen. Deres bekymring for narkokartellene begynner når de innser at det er kartellene som står bak menneskesmuglingen. Arizona Border Recon er en gruppe tuftet på det velkjente fenomenet rasisme.

Doktor Mireles i Michoacán og borgervernsgruppa han var med å grunnla i 2013 har en annen motivasjon. De befinner seg i ”tierra caliente”, selve episenteret av narkovold i Mexico. I et intervju til Subversiones sa Mireles: ”Vi har tatt til våpen fordi vi ikke ønsker at de kriminelle skal presse oss for penger, ta livet av oss, voldta våre kvinner, og ta fra oss freden i livet vårt. Vi er vanlige folk, arbeidere som dedikerer oss til åkrene, kveg, jeg er selv kirurg og formann i foreldregruppa på skolen der datteren min studerer. Vi er redde, men vi har valgt å reagere fordi regjeringen gjør ingenting. Det er de som beskytter Tempelridderne (narkotikakartell) og vi ser hvordan de kan passere og operere fritt uten at noen gjør noe. Ordføreren er også en del av dette da han også tjener på narkokartellenes kriminalitet”.

Cartel Land har ingen intensjon om å forklare filmens ulike aktører, men bruker halvparten av tiden på scener med mye vold og skyting. Filmskaperen er tett på, men lar seg kanskje forføre av våpnene og torturscener. En seer vil sitte igjen med et bilde av at noen er ”good guys”, men ikke helt hundre prosent, og noen er ”bad guys”, men kanskje ikke helt kjipe de heller.. Krigen reduseres til de rammene fiksjonen har gitt oss, og selv ikke en dokumentarfilm, premiert og distribuert i flere land, klarer å trenge inn i materien og gi en bedre forståelse.

I de mørke celler
Hva som vekker medias interesse er selektivt. Hvem har fått med seg av doktor Mireles har sittet lengere tid i isolerte celler enn selveste El Chapo? Hvordan skal vi forstå fengslingen av Mireles. Er han en av ”the bad guys”?

Mireles’ borgervern står bak fengslingen av 340 kriminelle fra ”tierra caliente”. Da de i løpet av tre uker slo tilbake mot den kriminelle gruppa ”tempelridderne” og ryddet flere kommuner for kartellets medlemmer, var det ingen som skrev om dem. I samme region, i 2011, organiserte urfolksplatået P’urhépecha i Michoacán borgervernsgrupper. Chéran, et av områdene, har klart fram til i dag å holde både narko, politi, hæren, og de politiske partiene ute. Hvorfor? Fordi de som lever i regionen ser det som nyhetsformidlingen og forskere har vanskelig for å uttale i klartekst. I Mexico er koblingen mellom de statlige institusjonene og narkokartellene tydelig. Det betyr at når Mexico utad hevder de er på frammarsj og i ferd med å få bukt med de store kartellene, kriminaliserer de på samme tid lokalbefolkningen som organiserer seg mot kartellene og de statlige institusjonene.

LES OGSÅ: Narkokartellene i Mexico del av makteliten og myndighetene

Ayotzinapa – en del av fiksjonen
Lærerskolen i Ayotzinapa, Guerrero, har fått stor oppmerksomhet i media. Hendelsen den 26. September 2014 har blitt formidlet verden rundt, men 43 lærerstudenter er fremdeles savnet. Når nyheten om Ayotzinapa nådde verdenspressa hadde det alt gått en uke. Seks drepte studenter og 43 kidnappet av det mexicanske politiet var ikke og er ikke en nyhetssak. Men, når massegravene ble funnet ei uke etterpå, er såpeserien i gang. Massegraver, dog med helt andre folk, var den gjenkjennende faktoren i narkokrigen. Massegraver selger, Hollywood stjerner og store baroner det samme.

Det å ta El Chapo nå, gir Mexicos president Enrique Peña Nieto, en pust i bakken etter å ha blitt satt under hardt press i Ayotzinapa saka. Den pausa kan han ikke få. Derfor er det så grunnleggende viktig at vi ikke snakker utydelig og lar oss overbevise om at Mexicos regjering faktisk gjør noe. For de gjør ikke det. Å fange en av de store er en god historie. Det er ikke krigens virkelige herjinger i det mexicanske samfunnet. Ei heller de korrupte politisk institusjonene.

Om du holder ut til siste slutt i filmen ”Cartel Land” viser Heineman at han nok vet hvem de virkelige ”bad guys” er. Men, skal narkokrigen forføre, må den pakkes inn i fiksjonens rammer.